It was the hunger speaking

Man kan vel si at jeg blir pittelitt gretten når jeg er sulten. Så når vi skulle ha barn planla Kim å gå med mat i lommene hele tida. Alle vet jo at gravide damer får ekstra kort lunte, ikke sant? Men merkelig nok, istedenfor for å bli mere sinna, så forsvant det helt. Og det kom ikke tilbake heller.
Før det plutselig bølget over meg første juledag. Som et lyn fra klar himmel var jeg plutselig sur og skikkelig irritert i hele meg. Grunnen? Sulten..
Det er helt grusomt, det er som om det er noe som dirrer i mage/brøstet mitt og spyr ut teite ting jeg ikke ville sagt ellers. Jeg hører det selv, men jeg klarer ikke å stoppe det heller. Stakkars Kim.

Så jeg vet ikke hva jeg ska gjøre jeg, kjæresten min. Vi må nok bare bli flinkere til å spise mer jevnlig. Eller så må jeg bare bli gravid igjen *.*